des
22
2010

Tusenkunstneren på Elgåsen

Jørgen Bryhn har hatt hytte på Elgåsen i mange år og jeg har lenge hatt lyst til å avlegge han et besøk for å høre litt om hans historie. En julidag 2010 fikk vi anledning til det og jeg inviterte meg selv inn.

Av: Erik Helli | Foto: Erik Helli | Arkivfoto: Jørgen Bryhn

En av de første jeg hilste på etter selv ha bygget hytte på Elgåsen var Jørgen Bryhn. Det var vinter og en godt voksen kar kom i lange og seige drag over Kvemyra. Ti år etter gjør han fortsatt det; alltid med et smil om munnen og like blid. Makan til blid og hyggelig kar! Bryhn har bodd hele sitt voksne liv i Oslo. Familien kom fra Odalen. Hans far var rosemaler og arbeidet på det lokale snekkerverksted. Etter hvert som det ble mindre med arbeid med rosemaling flyttet familien til Oslo og far og sønn fikk arbeid hos Stensrud og Sønn. Her var de med på bygging av boligblokkene på Lambertseter, norges første drabantby. Morsiden kom fra en gartnerfamilie. Da forstår man at Bryhn har fått inn sine kreative ferdigheter med morsmelken og har siden gått i god lære hos far.

Klart for taktekking...E95 1960-årene.

Tilfeldigheten ville det slik at Jørgen bygget hytte på Elgåsen. Det var etter et tips fra kollega med navn Helle at han fant veien hit opp. Den gang het bestyreren i Pihlske J.J. Håkenåsen og det var han som stod for den opprinnelige kontraktsarbeidet. Festeavgiften den gang var kr. 50 i de første 20 år. Etter 20 år økte prisen til kr. 750 pr år. Etter å ha gått grundig gjennom området ble valget tatt. Det måtte bli tomt nr. 95. Og grunnen var såre enkel: det måtte være mulig å kjøre fram materialene over Kvemyra med lastebil. Det ble det gjort med en Chevrolet fra 1956 (bilde 4). Hytta er bygget med handkraft og påbegynt i 1960, det samme året som bilsalget ble fritt.

Den gang var det langt fra allemannseie med aggregat. Alle materialer måtte dermed kuttes med handsag. På den tiden var det heller ikke lørdagsfri så man kan jo bare tenke seg hvor kort en helg ble. Først var det full arbeidsdag i Oslo frem til klokka fire så var det å komme seg oppover med tog og buss.

På den tiden var det få som eide egen bil så mye av helgen gikk bort i transport.

Er ikke vinduene snart ferdige fra snekkeren?

Det tok hele 10 år å få hytta ferdigstilt – noe som i grunn etter dagens målestokk er bortimot ubegripelig. Selvfølgelig er også peisen selvmurt og her har hver stein har sin historie. I mange år måtte man hente drikkevann i Suva, elva som renner mellom Melsjøen og Kroksjøen. Det var en drøy skitur i løssnøen på en ellers kort helg. Ellers var det å bråne snø på ovnen.

I 1982 gikk noen av hytteeierne sammen og gravde egen brønn. For å finne frem til rette vannkilde ble det benyttet ønskekvist og det var mor til Jørgen som stod for søket. Hun kunne forutsi hvor vannåren gikk og hvor dypt den lå. Og det stemte! Ingen av oss er sikre på hvorfor området i perioder opererer med to navn. Både Eliåsen og Elgåsen er brukt.

På kart utgitt av Statens kartverk fra juli 1950 står det Elgåsen. I andre dokumenter fra 1970 finner vi igjen navnet Eliåsen (om noen av leserne Birkebeinern kan denne historien er redaksjonen takknemmelig for svar).

Vellet ble stiftet i 1966 og som seg hør og bør en aktiv og engasjert kar har også Jørgen hatt sin tørn her. Han satt i styret i 7 år. En av de første og store sakene den gang var å tilrettelegge
for septikkummer og renovasjon. På Elgåsen og Aksjøen vels 9. årsmøte 28. august 1976 ble det vedtatt å forandre foreningens navn til Eliåsen, Aksjøen og Kuåsen vel.
Allerede i 1972 hadde vellet over 300 medlemmer og Jørgen kan fortelle at det alltid har vært interesse for en slik forening. På veggen i hytta henger diplomer fra utallige påskeskirenn og Jørgen forteller videre at i 1983 bestemte fam. Bryhn seg for å lage nye start- og målstativ. Det ble tegnet, sydd og snekret og i påskeskirennet 1984 ble de innviet. Målseglet brukes fortsatt!

På spørsmål om han vil fremheve noen positive fremskritt sier Jørgen at han er veldig begeistret over at vellet bekoster å kjøre opp scooterløyper til hyttene hver fredag i vintersesongen. “Jeg er jo etter hvert en voksen mann og dette tiltaket øker tilgjengeligheten og er et prisverdig tiltak”. Noe mer lunken er han når vi kommer inn på vinterbrøytet vei til hyttene. Vi takker Jørgen for praten og setter pris på at han har delt sin historie med oss.

Del dette:
magnifiercrosschevron-down